Produsentstudent Anna Moland oppdaget virtuell produksjon på master: "Jeg har fått et forsprang"

Produsent Anna Moland er nå inne i sitt siste semester på produsentspesialiseringen på filmskolens masterprogram. Før hun begynte på filmskolen hadde hun jobbet i bransjen i mange år, men med masterstudiene har karrieren tatt en ny retning.

-Jeg er utdannet jurist og har jobbet som jurist i filmbransjen siden 2013. Først som juridisk praktikant i produksjonsselskapet Paradox og når jeg var ferdig på jussen jobbet jeg for et advokatfirma før jeg jobbet for Netflix. Jeg begynte på master på filmskolen fordi jeg ville gjøre noe som ga litt større gjenklang på hvem jeg selv opplever at jeg er.

- Som jurist synes jeg det morsomste med faget er at det er veldig egnet til å skape muligheter, og så er det et godt verktøy til å løse konflikter og problemer og tenke strategisk for hvordan du skal unngå en hel rekke ting. Som produsent er det derfor et nyttig verktøy å ha, særlig når rettighetsbildet blir mer og mer komplekst.

Hvilke nye perspektiver har du fått på produsentrollen under masterstudiet?

- For det første har jeg fått en enda høyere respekt for yrket, fordi jeg ser hvor komplekst og komplisert det er. Jeg har fått en annen tilgang på å se det helhetlige filmuttrykket gjennom å være mer sammen med og lære mer om regi, manus, foto og visuell design, og det har vært veldig viktig for min læring. Som produsent skal du både favne om et prosjekt, men også om et selskap som skal drive lengre enn det ene prosjektet. Du må ta hensyn til både det langsiktige perspektivet, men også et kortsiktig hendelsesforløp innad i en produksjon, enten det er i en utviklingsfase eller om du skal håndtere en relasjon mellom parter innad i et prosjekt. Og så må du også tenke på markedsføringsdelen: hvem skal se dette, hva er målet. Jeg har fått øynene opp for en ny måte å se på film på og det har vært veldig givende.

Hvor fikk du nye impulser fra underveis i studiene?

- I det første semesteret hadde vi mange eksterne forelesere, noe som var både nyttig og interessant. Jeg har også lært veldig mye av fagansvarlig for produsent-spesialiseringen, Troels Linde. Vi er jo så få, så den tilgangen jeg har hatt til en nærmest uttømmelig støtte og input på prosjektet mitt fra ham har gjort at det føles mer som en mentorordning, særlig dette siste året.

På masterstudiene oppdaget Anna virtuell produksjon, som hun både utforsket i et fordypningsprosjekt og senere ble det temaet for masterprosjektet hennes.

- Det begynte med at jeg spurte min medstudent Rasmus Eriksson, som er fotograf, om han ville lese treatment på prosjektet jeg jobbet med, og om han hadde noen innspill til hvordan man kunne løse noen av utfordringene. Han kjente til virtuell produksjon fra et tidligere prosjekt og satte meg på den ideen. Læreren og professoren min Troels Linde er også veldig involvert i et europeisk forskningsprosjekt som heter VIPROS, så det bidro også til at jeg kom inn i dette.

I masterprosjektet sitt utforsker Anna mulighetene ved virtuell produksjon i forberedelsene til en dramaserie som hun utvikler sammen med regissør Hans Petter Moland.

- Jeg jobber med en dramaserie som er et episk familiedrama som flytter seg i tid og rom fra Colombia, via USA og til Europa, mellom 1930 og 1979. Jeg bestemte meg for å utforske om virtuell produksjon kan være en måte å løse noen av flyttene i tid og rom. Jeg ville finne ut om det er mer kostnadseffektivt, men først og fremst om det gir større kreative muligheter. Jeg har også vært veldig nysgjerrig på om det finnes noen klimagevinster ved å filme med virtuell produksjon istedenfor å gjøre mer tradisjonelle filmopptak hvor du flytter en hel stab mellom ulike locations i Europa, USA, Colombia og Argentina.

I utgangspunktet var planen å filme en sample reel med virtuelle produksjonsopptak for å vise hva man kunne få til, men etterhvert endret hun fokus til en utforskning av forarbeidet i virtuell produksjon.

- Jeg bestemte meg for å gå dypere inn i metoden og prosessen. Hva slags kreativ dialog og resultater oppstår i møtet mellom fagpersonene som er med på prosjektet tidlig i utviklingsfasen - og er det annerledes enn i mer tradisjonell innspilling? Vi har for eksempel samlet manus, foto, regi, produksjonsdesign og 3D-designere i tidlige sesjoner før det finnes et ferdig manus, for å øve oss på noen bilscener. Når du får alle disse partene sammen så tidlig, hva slags muligheter gir det når de kommer til opptakssetting? Da er de jo allerede et veldig informert lag og forstår kanskje mer om hverandres behov og visjoner. Jeg er veldig glad for å ha lykkes med å ikke bare fokusere på at jeg skal spare tid og penger, men tillate meg selv å utforske mer. Akkurat det har tatt litt tid for en med en rigid juridisk bakgrunn, så det har vært en skikkelig berikelse.

Opplevde du at mulighetene og begrensningene i teknologien bak virtuell produksjon kunne fungere som en kreativ trigger?

- Regissøren av prosjektet har jobbet tradisjonelt i over 30 år og han er også min far (Hans Petter Moland, red. anm). Han var først skeptisk, så jeg måtte overtale ham til å teste dette og se om det kunne gi noe vi ikke hadde sett før. Han var nysgjerrig på teknologien, men minnet meg om at jeg ikke måtte glemme at dette bare er et verktøy: “Ikke glem historien du prøver å fortelle”. Når vi sto på sett ble det flere aha-opplevelser. Plutselig begynte tankene hans å spinne: Hvordan kan jeg bruke dette i andre prosjekter, i hva slags scener kan man bruke denne teknologien?

- For meg var det en stor oppdagelse å se hvordan en rutinert regissør og en mye yngre fotograf fant et kreativt spillerom sammen gjennom vårens arbeid. Det var også gøy å se hvordan Hans Petters kreative hode, som jo er skrudd sammen helt forskjellig fra mitt, ser helt andre ting når man abstraherer og deler et univers inn i fysiske og digitale elementer. Vi laget for eksempel et lite bilkrasj med en eske som fikk ham til å tenke på hvordan dette kunne også brukes i andre stunt- og drømmescener. Kanskje det er noen som synes bilkrasj er veldig kule scener å filme, men de aller fleste produsenter sitter jo med hjertet i halsen når det er risiko på sett.

-Som produsent er det en fantastisk opplevelse å få laget ditt til å finne sin egen kreativitet, det er jo det som er målet. Og da må man også gi dem kunnskap i hva dette verktøyet er. Det er jo vanskelig å være fantasifull hvis ikke du vet hvordan du kan bruke redskapet, hvordan kan du lære å tegne hvis du ikke vet hva en blyant kan gjøre? Øvelsen jeg gjør nå er å få inn en fotograf og en produksjonsdesigner som heller ikke har jobbet med dette før, sånn at de kan bruke sin erfaring mens de lærer dette verktøyet. Jeg tror at hvis du kan gi den kunnskapen til kunstnerne, da får vi se den virkelige effekten av virtuell produksjon.

Ser du for deg å jobbe med virtuell produksjon i bransjen etter studiene?

- Det er ingen tvil om at dette er kommet for å bli. Jeg var nylig på et virtuell produksjon-treff her i Norge hvor det kom kanskje 80-90 stykker fra film- og TV-bransjen. Jeg føler meg heldig som har vært med på å lære dette verktøyet tidlig. Når andre produsenter og regissører, eller manusforfattere for den sags skyld, lurer på om prosjektet deres kan være egnet for virtuell produksjon, har jeg den kunnskapen som gjør at jeg kan lese manuset eller høre ideen og vurdere det, for dette er ikke egnet for alt.

-Jeg er virkelig glad for at jeg endte opp med å jobbe med dette, for det er noe jeg aldri hadde kunnet lære hvis jeg jobbet i praksis eller hvis jeg jobbet som produsent på et produksjonskontor. Da er det en forutsetning at alle de prosjektene du jobber med skal lønnes og betales og du har ikke den samme friheten til å teste ut ting. Her kan jeg faktisk invitere ekte fagfolk fra ekte bransjer til å teste ut en ny teknologi som alle vet kommer, men som ingen har helt økonomi, kunnskap eller tid til å teste ut i den virkelige verden ennå, så her har jeg definitivt fått et forsprang.

Hvem vil du anbefale å søke produsent-spesialiseringen på masterprogrammet i film og beslektede audiovisuelle kunstformer?

- Studiet er egnet for mange forskjellige typer produsenter. I den produsentgruppen som går her nå er det for eksempel en som har jobbet som animatør i veldig mange år og er utrolig dyktig på det han gjør, og han har også jobbet som produsent. Hans bakgrunn er veldig forskjellig fra min. Det viktigste er at man må ha en nysgjerrighet og et ønske om å utvikle deg selv, det er jo derfor man studerer. For min del har den store opplevelsen vært at jeg har lært utrolig mye om meg selv i samhandling med alle de andre på skolen. Å få input fra de andre som går på manus, regi, og visuell design og dokumentar har vært helt uvurderlig. Hvis du er åpen for det og er åpen for andres måter å se ting på, tror jeg du kan lykkes. Den studentgruppen som er her nå er veldig rause med hverandre, vi hjelper hverandre hvis man har behov for det. Det er viktig å bidra i et fellesskap - film er jo en kollektiv øvelse.