Foto og tekst: Trude Lindland

Pris til lokal manusforfatter

Da Filminvest og Østnorsk filmsenter inviterte til prisutdeling i Lillehammer kino, delte Den norske filmskolen ut sin ærespris for første gang. Prisen fremhever en filmskaper som har blitt boende i Lillehammer, og som samtidig har bygget opp en imponerende karriere og dermed også bidratt til å bygge opp et sterkt filmmiljø i innlandet.

Vi gratulerer prisvinneren, vår tidligere manusstudent, Trond Morten Kristensen Venaasen!

TM: Tusen takk, dette var jo en kjempeoverraskelse. Moro!  Anerkjennelse er alltid hyggelig. Det er ekstra hyggelig fordi jeg har skrevet mye for barn. Samtidig tenker jeg at det ikke bare er en anerkjennelse av meg, men et filmmiljø i Lillehammer som på mange måter står både nært og fjernt fra Den norske filmskolen.

Nå vil jeg jobbe for at miljøene kommer nærere hverandre, det er naturlig. En anerkjennelse forplikter også. Så jeg lover å levere både ideer, manus og undervisning, som genererer både arbeidsplasser og kompetanse.

DNF: Du er en av få tidligere Dnf-studenter som har valgt å bli værende på Lillehammer etter at du ble uteksaminert fra DNF. Hvordan har det fungert og hva fikk deg til å ta dette valget?

TM: Jeg er en av dem som mener det er lurt at Filmskolen ligger på Lillehammer. Jeg er opprinnelig fra Oslo, men fikk fokus og ro i studiene. Valget om å ville bli, gjorde jeg før jeg sluttet.

I begynnelsen var det fryktelig vanskelig og veldig trangt økonomisk. Da følte jeg veldig på avstanden til beslutningstakerne i hovedstaden. Så fikk jeg meg en Oslo-basert produsent, Frank Mosvold, som jeg har jobbet med siden og som gjorde det mulig for meg å sitte hvor som helst i verden. I tillegg ble Film3 en viktig aktør, da de begynte å satse på filmskaperne i regionen.

Det store vendepunktet kom likevel senere, da Film3 og Fabelaktiv med Arild Halvorsen, satset på Morten Hovland og meg. De ønsket å få utviklet en ny barneserie – som skulle bli et lokomotiv i innlandet. Dette ble «Trio». På det tidspunktet var jeg i ferd med å gi opp som manusforfatter. Men det handlet ikke om Lillehammer/Oslo, men det å være en forsørger.

Jeg ble i Lillehammer fordi jeg tenkte det ville gi meg muligheter, ro og fokus. Muligheter i form av fondene her, og etter hvert et sterkt filmmiljø. Filmideer kan skapes lokalt, og nå internasjonalt – det har jeg bevist gjennom flere produksjoner – «Trio», «Elleville Elfrid» og nå «The Birdcatcher».

Og; Jeg liker folk, men liker også friheten til å være alene. For mange er tilbudene en storby gir en frihet, men for meg føles det mer som et hinder. Det er kanskje noe krydder som mangler her i Lillehammer, men jeg forsøker å hente nye impulser og føler at nysgjerrighet ikke er betinget av hvor man bor.

Valget om å bli var kanskje også ubevisst en redsel for at mine egne ideer ikke skulle tåle et stort miljø. En siste ting er jo fordelene nå som jeg har fått en familie med barn. Jeg bruker utrolig lite tid på pendling, på å bringe eller hente, sammenliknet med mange jeg hører om i Oslo.

DNF: Hva tenker du om Lillehammer som filmby – hva skal til for at flere kan leve av filmproduksjon i byen vår?

TM: Det skjer mye fint i Lillehammer med tanke på film. Høgskolen, filmfestivaler, det lokale filmmiljøet, fond/senter og ikke minst kinoen med en framifrå kinosjef. Kompetansen har økt, men det er fortsatt en vei å gå, i alle instanser. Vi må bevisstgjøres enda mer på hva en profesjonell filmbransje trenger og(!) kan gi tilbake. Vi må satse på mange flere ideer (les manusideer) og sjekke ut potensiale til ideene fort, og produsentene må kunne leve av det de gjør.

Noe av det handler om kompetanse, som tidligere nevnt, men det handler også om hvor mye penger det er totalt.

Med sittende regjering er jeg ikke bare redd for den lokale bransjen, men for hele filmnorge. De fjerner midler til film, og kaller det arbeidsuhell. Et arbeidsuhell som kunne skapt flere nye spillefilmer, som kunne vært viktige kulturbærere, tatt oss til nye steder, skapt identitet, gjenkjennelse, diskutert løsninger på viktige utfordringer og mer konkret – skapt en haug av arbeidsplasser.

DNF: Du er mest kjent for å skrive for barn og unge, men det siste prosjektet ditt er en voksenproduksjon – hvorfor det?

TM: Filmen «The Birdcatcher», som bygger på mitt manus, er akkurat ferdig innspilt, og dette er en film for voksne. Men denne startet jeg med før alle barneproduksjonene, på Filmskolen i 2003. «The Birdcatcher» er et drama fra 1942, og handler om ei jødisk jente som må flykte til Sverige for å redde sitt eget liv. Prosjektet er finansiert i all hovedsak fra London, men fikk også over 6 millioner kroner fra insentivordningen. Regissøren er briten, Ross Clarke. Ensemblet internasjonalt. Staben er mest norsk og filmen er linjeprodusert av Trondheimsbaserte Film in Norway ved Joachim Lyng. Hovedprodusenten er britisk, men prosjektet har lenge vært dyttet i flere land av en mindre amerikansk produsent.

Premiere på filmen vil være tidlig vår 2018. Filmen er skutt i Trondheim/Trøndelag. Igjen noe lokalt, som forhåpentligvis vil gå internasjonalt. I tillegg forsøker Morten Hovland og jeg nå å få inn flere prosjekter for voksne hos produsenter og distributører. Det handler mest om at barnestoff selvfølgelig har en begrensning på hva man kan skrive, og på hvilken måte man håndterer tematikken. Metodisk og arbeidsmessig er det nok ingen forskjell.

DNF: Hva slags forhold hadde du til filmskolen da du gikk her, og nå som du har jobbet flere år i bransjen, hva slags betydning fikk utdanningen din for deg?

TM: Jeg elsket filmskolen. Jeg hadde det godt på alle mulige måter, og føler vel at jeg fort forsto dette med egendisiplin, eget ansvar og egeninnsats. Jeg er vel også (ikke bare fysisk) rund i kantene, og ser verdien av et godt samarbeid. Vi hadde jo våre konflikter selvfølgelig, men jeg følte hele tiden at jeg var utrolig heldig, og måtte benytte meg av alle mulighetene resursene på Filmskolen gir. Det siste året følte jeg vel at jeg gikk på en skole i skolen, i og med at jeg jobbet med Hisham Zaman på eksamensfilmen, og derigjennom fikk se og snakket om film jeg aldri ville oppdaget på egenhånd. Skolen har gitt meg både mengdetrening, sjangertrening, kompetanse innen dramaturgi og trening i filmsamarbeid.

Jeg hadde jobbet lite med film før filmskolen. Og jeg hadde ikke noen god overgang til bransjen etter skoen, da vi (både lærere og elver) ikke hadde jobbet nok for å få tilstrekkelig kontakter i det vi gikk ut. For mange ute i bransjen var filmskolen forbundet med frykt. På et møte i Dramatikerforbundet ble vi kalt «lokomotivene fra Lillehammer». Men, oppsummert; Utdanningen ga meg et viktig håndverk, og også et nyss om arbeidsmengden som ble krevet ”der ute” – det har vært viktig.
 

Trond Morten Venaasen 01
Trond Morten Venaasen 01

Siste artikler

Masterclass med Erik Poppe

Den norske filmskolen arrangerte i samarbeid med Amandusfestivalen en masterclass med Erik Poppe, der filmskolens studenter og festivalens nominerte fikk stille spørsmål og få svar fra regissøren. Dagen startet på Lillehammer kino med en spesialvisning av ”Utøya 22. juli”, som var en sterk opplevelse for de frammøtte. Stillheten var øredøvende i salen gjennom hele rulleteksten.

Kv Dsc 9451

Ærespris til Kjell Vassdal

Filmfotograf og professor i foto ved Den norske filmskolen, Kjell Vassdal, mottok denne uken Foreningen Norske Filmfotografers ærespris. Ifølge juryen ble prisen i år tildelt en bauta i norsk filmfoto.

Teresia

Den norske filmskolens studenter gjestet filmfestivalen i Gøteborg

Gøteborg filmfestival samlet også i år filmer og filmfolk fra hele verden. Mens studentproduksjoner fra Den norske filmskolen ble vist, tok studenter fra manus, regi og produsentlinjen ved skolen turen for å la seg inspirere og knytte kontakter.

Dsc02434

Storfint besøk

Da den fire ganger Oscar-nominerte filmfotografen Bruno Delbonnel, som er mest kjent for filmer som "Den fabelaktige Amélie fra Montmartre", "Inside Llewyn Davis" og "Harry Potter og Halvblodsprinsen" gjestet Den norske filmskolen, var det ikke helt uten ærefrykt fra studentenes side.

11

Åpning av nytt senter

I dag åpnet Den norske filmskolen sitt nye senter for fremragende utdanning, CEFIMA.

Dsc018981

Scenografer i kreativ utfoldelse

For Den norske filmskolens studenter er felles produksjonsøvelser, også kalt penneprøver, en stor del av studieforløpet. Øvelsene øker i vanskelighetsgrad og kompleksitet i løpet av studieforløpet. I denne øvelsen sto to tomme studioer til disposisjon. Hvordan løste kull 11 det?